Påminnelse

Hvor ofte stopper vi opp og tenker på hva som betyr noe for oss? Utenom helt konkrete ting som å rekke jobben, å huske og handle, å holde vekta osv...?
For få dager siden kom jeg kjørende fra jobb, på vei for å hente unger på skolen og i barnehagen. På fortauet lå ei eldre dame. Flere personer stod rundt henne. Jeg stoppa bilen og gikk for å undersøke. Hun hadde nettopp falt om. Hun hadde ingen puls. De som stod rundt hadde ringt nødnummer og begynte å gi hjertekompresjon. De var veldig flinke. Jeg tok hånda hennes og knelte ned ved siden av henne - Visste ikke anna å gjøre.

Etter få minutter var utrykningsbiler på plass. Da fant jeg ut at den gamle mannen som stod ved siden av meg var mannen hennes. Ambulansepersonellet satt igang iherdig innsats med å få liv i den gamle dama. Fra da av fokuserte jeg på å ta vare på mannen hennes. Jeg er ikke sikker på om han skjønte alvoret, for han var en lavmælt og rolig kar. Etterhvert fikk jeg han til å sette seg inn i utrykningssbilen for å hvile og varme seg litt. Hele tiden prata jeg med han og holdt han i hånden. Det føltes ut som det eneste riktige å gjøre.

Gjenopplivingsarbeidet pågikk lenge. Det så ikke bra ut. Etterhvert kom en venn av mannen dit, og vi fant ut at de to skulle dra til sykehuset for å vente der. Jeg fulgte dem til bilen og så dem vel av gårde.

Så stod jeg igjen alene ved siden av "scenen" som fortsatt pågikk rett ved siden av - en kamp på liv og død. Det var rart. Ikke mer for meg å gjøre.

Det var ganske uvirkelig å gå fra dette til å hente glade, friske barn som jeg fant midt i sine hverdagslige sysler i klasserommet og på barnhagen.

For meg ble det nok en påminnelse om at livet er "skjørt", og at man må se på hver dag som en gave som vi skal bruke på best mulig måte. Det er ingen klisje. Er det ikke heller en påminnelse vi ikke kan høre ofte nok?

Hva er viktigst i ditt liv og din hverdag?

Beste hilsner fra Åpent hus


Translation:
I witnessed an attempt to revive an old lady on the sidewalk a few days ago. Her husband stood watching as the paramedics started their vigorous work. I talked to him and held his hand for a long time. Things didn't look good. It was a strong experience suddenly being in a middle of a battle of life and death. And afterwards, almost absurd to go collect my kids from school and kindergarten - finding them happy and safe doing their daily things. To me it is a reminder of how fragile we are. And of what is important. Maybe we should remind ourselves more often?

Foto: Inspiredshares.com, tiara mia, tumblr og hos sandra blogg.

I neste innlegg

er det søndag .. Jeg lar inspirasjonen bestemme tema.