Hvis du har fulgt Åpent hus ei stund, har du mest sannsynlig ikke unngått å få med deg at jeg er veeldig fornøyd med utsikta vår. :) Å se ut her er bare nydelig - uansett vær- og lysforhold. Det er muligens blitt en klisje at utsikt til landskap gir sjelefred. Men det er ikke mindre sant for det! Det kan jeg skrive under på. På soverommet utvidet vi vinduet, så vi kunne ta inn enda mer av fjord, fjell og himmel. Og siden rommet er romslig, er det god plass til en liten hvilestol ved vinduet.
Her er et av de gamle klenodiene som utgjør "gammelt" i stilmiksen Åpent hus. Denne gamle karen fikk dessverre aldri noe før-bilde, men har fått en bli-ny-forvandling hos oss. I lik drakt som vår kjære gamle sofa i hallen. Stolen tilhørte en gang min morfar, og har nok vært med på mye rart. Mamma forteller at den ble anskaffet i 1948, sammen med en stol til og en sofa.
Nå har den fått premie-plassen i kroken ved soveromsvinduet her hos oss. Det hadde nok morfar vært fornøyd med. Den sittes ikke i hver dag, akkkurat, men inviterer med sin diskrete tilstedeværelse til ro og ettertanke, syns jeg. Og kommer det en anledning, unner jeg meg en stund i den - stille minutter som gir en deilig ro. Når man først sitter slik får tankene vandre fritt, og jeg puster lettere - helt fra magen. :)
pluss at den helt enkelt er vakker i seg selv
.... er jeg veldig glad i stolen min.
Komisk med en slags kjærlighetserklæring
til en gammel stol, syns du?
Vel vel. Jeg står for den! :)
I neste innlegg
føler jeg på meg at tema må bli "et av menneskets basisbehov..."