Nei, vi har altså ikke hage å snakke om. Bakteigen er fortsatt en haug med berg, jord og store steiner, etter påbygget for tre år siden... Pynta med gress og ugress.
Å bo i rekkehus har sine begresninger. Og ja, selvfølgelig, å IKKE ha hage har jo sine fordeler. Men i de tørre sommermånedene (eh - er det egentlig noe som heter det...?) hadde det vært skjønt å kunne sende ungene ut på ei saftig gresssmatte, og for mor å gynge sitt legeme i sommerbrisen i ei hengekøye mellom fruktrærne. :)
I Åpent hus' nåværende residens er sådant definitivt ikke tilfelle. Med tiden håper jeg å kunne melde noe annet. Enn så lenge må man tage hvad man haver og gjøre det beste ut av det (som det meste annet her i livet). Fordelen med dagens adresse, er en romslig asfaltert plass foran huset - midt i solvsida, utenfor bilvei - der ungene kan sykle, spille fotball og trille barnevogn så lett som bare det. Men - og ja, der er vel alltid et men - asfalt og bare knær er ingen god kombinasjon!
snill variant 1
Sommeren og skrubbsår hører naturlig sammen, kan du mene, men si det til ei på tre eller en på 5 og et halvt som nettopp fikk avbrutt sin ivrige lek med et ublidt møte med underlaget.
Joda, ungene hadde vel fått skrubbsår om vi hadde hatt en hage på størrelsen med ei fotballbane også. :)
snill variant 2
"Pytt, pytt", øver vi på å si. når uhellet har vært ute. Når noen har dunka tåa, når melka forsvant ut av koppen og utover kjøkkenbordet. Men akk, også skrubbsår da - som svir som bare det!!
ikke så snill variant - og på begge knær, "takkar lita".
Plasterlageret er i alle fall rikelig.
Og så får jeg vel heller snu på det, å kalle det "hverdagslykke" å kunne få lov til å plastre og trøste mine skjønne små: Mamma og pappa er aldri langt unna. Og er fortsatt god å ha. :)
I morgen:
tips til alle som føler presset til å fornye heimen om dagen.. :)