Sanselig?

Her er altså ett av mine siste kunstprosjekter.
Eller - jeg kan vel ikke akkurat ta på meg æren for å ha kreert kunsten. Men satt det sammen, har jeg i alle fall! Handla treplate og malt i vei... :) Og kjære mannen med drillen har fiksa 18 skruer så alt kunne henges opp.

Men for at dette skal gi noe videre mening må jeg vel skru ni år tilbake i tid (neida, dette skal ikke bli første kapittel av noe ny roman!) Men jeg gikk gjennom hallene i Kunstindustrimuseet i Bergen, kalt Permanenten. Det var avgangsutstilling for kunststudenter. En spesiell kunstner fanga oppmerksomheten min. Hans svære vegg av en innstallasjon "holdt meg fast". Jeg fikk meg bare ikke til å gå derifra!

Verken økonomien eller husværet vårt i Bergen inviterte til innkjøp av en 8 X 5 meter kunstinstallasjon (merkelig nok ...! - Jeg syns jeg ser for meg ansiktsuttrykket til mannen min om jeg hadde kommet hjem og fortalt det!) Men jeg prata med kunstneren og berømte arbeidet hans. Det husker jeg godt. Og så måtte jeg skyve tanken på det vekk.

Men for noen måneder siden hadde jeg noe tid for meg selv. Jeg ga meg selv anledning til å spørre hva som gir meg glede og energi. Og hva jeg kunne ønske meg som jeg ikke har gjort til nå. En av de tinga som dukka opp igjen i hodet mitt, var å få se denne kunstinstallasjonen igjen. (Ja, så er jeg vel litt sær da!) Og siden tankene på det dukka opp på den måten igjen, ja så var det vel viktig nok til å prøve å gjøre noe med det, da!!?

Jeg fant etter kort reasearch tilbake til denne kunstneren fra Nord-Hordaland. Og tro det eller ei, etter ni år husket han meg fortsatt. Og aller viktigst: han hadde fortsatt noen deler av installasjonen igjen.

Jeg har fortsatt ikke noe sal av ei stue der  8 x 5 meter vegg står ledig, men hvis vi skalerte ned hele ideen, kanskje det også kunne gå? Usett, men med gode minner i hodet, ble 16 stk. porselenskuler bestilt pr. epost. Og kor ttid etter vandra jeg forventningsfull gjennom byen med en diger og ganske dyr postpakke med noen dingser inni!!

Nå pryder de veggen over mine gamle gode lenestoler i stua. Jeg bare elsker dem!

Hvorfor gjør jeg det? Tja. Kunst er vel en personlig opplevelse, så min forklaring duger nok kanskje ikke for andre. Men det sterke og samtidig tynne materialet, de runde men også spisse formene, den matte overflaten som en bare MÅ ta på, de organiske, lekne og litt tilfeldige mønstrene og den matematiske sammensettingen - alt til sammen gjør meg glad! :) Og selv om det er ensfarget hvitt er det langt fra monotont eller kjedelig! Dagslys, kveldslys, sterkt lys, svakt lys: preget, skyggeeffektene og "dramatikken" i det skifter stadig.

En lang dags ferd mot natt, får man vel si? Kulene ble mine til slutt! De er selvfølgelig hjertelig velkomne i Åpent hus. :) Og gjør meg glad hver gang jeg ser på dem!!

 Norvald Hemre er kunstneren som har laget "porselenskulene".